Samtaleterapi i fåreklær

Myten om samtaleterapi som en behandlingsform uten negative bivirkninger bør avlives snarest mulig.

Kan det være vår sans for proporsjonalitet som ligger bak myten om at samtaleterapi ikke har negative bivirkninger? Rent intuitivt forventer vi kanskje mer, både på godt og vondt, av en forskningsbasert, industrielt framstilt pille (noe placeboeffekten forøvrig er et potent bevis på), enn vi gjør av noe så dagligdags som en samtale.

Legger vi så til den slitte, men tilsynelatende uskyldige, klisjéen om psykologen som i kompetent og alvorstung stillhet lytter med klienten liggende på sofaen, så er det nærliggende å forledes av magefølelsen til å mene at psykologens sofa er uten bivirkninger og dermed er et mindre risikabelt alternativ enn en pilleeske med et pakningsvedlegg som ofte er like avskrekkende som opplysende.

Men kanskje psykologens sofa også burde komme med et pakningsvedlegg? Vi bør nemlig snarest mulig avlive den farlige og nokså naive myten om at samtaleterapi ikke kan ha negative følger. Virkeligheten er langt mer komplisert, og psykologisk terapi kan som andre behandlingsformer ha både heldige og uheldige virkninger. At myten om en bivirkningsfri psykoterapi lever får vi bekreftet i et intervju i Eidsvoll Ullensaker Blad med Ole Andreas Underland, daglig leder i Incita, i anledning arbeidet med å starte et privat psykiatrisk sykehus [1]. Underland er sitert som følger:

«Fysisk aktivitet, samtaleterapi, kosthold og snakk om åndelige spørsmål. Det er mange ting du kan gi et menneske i krise før du gir medisiner. Alt som ikke gir bivirkninger bør være prøvd først.»

Underland, som i følge artikkelen har utdanning som psykiatrisk sykepleier, sier klart at samtaleterapi ikke gir bivirkninger. Dette utsagnet, som ikke begrunnes utover Underlands autoritet som sykepleier, har imidlertid ikke støtte i forskning. Dermed må vi anta at Underland, som hevder å kunne tilby en behandlingsform for nedsatt psykisk helse helt uten risiko, er dårlig informert. En annen mulighet er at Underland ønsker å tone ned ulempene ved et produkt han forsøker å selge og tjene penger på (eller eventuelt begge deler på én gang: disse to mulighetene er ikke gjensidig utelukkende).

For å vise at samtaleterapi kan ha negative virkninger er det slett ikke nødvendig å ty til de råtne eplene på det psykologiske behandlingsslektstreet, som det kultlignende Center for Feeling Therapy hvor mishandling av pasientene var satt i system [2,3], eller halvreligiøse, pseudovitenskapelige forretningsforetak som Nevrolingvistisk programmering [4]. Selv de mest respektable psykologiske behandlingsformer med dokumentert effekt medfører en risiko for negative utfall, noe som strengt tatt ikke burde få noen til å heve øyenbrynene. Som en oversikt over forskningen på området påpeker: dersom en behandling er kraftig nok til å ha en positiv innvirkning kan også det motsatte skje [5].

En mulig grunn til at vi ikke så ofte hører om negative virkninger av samtaleterapi kan være at forskere ikke har lett etter dem. Det er verdt å spørre om kliniske studier av psykologiske behandlinger har hatt en tendens til å ta for lett på risikoen for negative bivirkninger, sammenlignet med studier av medisinske behandlinger [5]. Er så dette et stort problem? En oversiktsartikkel anslår at mellom 3 og 10 % av de som mottar en psykologisk behandling blir dårligere av behandlingen [6]. For å sette dette i perspektiv: Felleskatalogen bruker ordet «vanlige» for å beskrive bivirkninger som opptrer hos mellom 1 % og 10 % av brukerne av et legemiddel som anvendes i behandling av bipolare lidelser [7]. Når vi sammenligner med legemidler er altså negative bivirkninger ved samtaleterapi vanlige, men som alle bivirkninger varierer de naturligvis i alvorlighetsgrad.

Hva er så bivirkningene ved samtaleterapi? Disse bivirkningene kan være spesifikke for en bestemt behandlingsform eller generelle [6]. De generelle negative virkningene inkluderer risikoen for at brukeren knytter seg for tett til psykologen og havner i et avhengighetsforhold, samt oppførsel fra psykologens side som strekker seg fra det upassende til rene overgrep. Oversiktsartikkelen inkluderer også psykologens stil, spesielt ved gruppeterapi, som en mulig kilde til negative utfall. Om vi ser på psykodynamisk terapi finner vi mulige negative virkninger som unødvendig langvarig behandling og negative sosiale følger av å lete etter eksterne kilder til problemer (dersom dette skulle vise seg å være feil). Heller ikke kognitiv adferdsterapi (CBT) er problemfri i følge artikkelen: CBT fokuserer på tanker og handlinger, noe som igjen kan føre til at pasienten klandrer seg selv for symptomene eller føler seg mislykket om forsøkene på å endre adferd og tankemønstre ikke lykkes. Til og med en så tilsynelatende mild og harmløs behandling som mindfulnessbasert meditasjon kan ha uheldige effekter, fra noe så banalt som stive ledd og muskler til psykotiske symptomer [8].

Dette er ikke et angrep på samtaleterapi og relaterte behandlingsformer, snarere tvert om. Flere psykologiske behandlingsformer kan vise til imponerende behandlingsresultater. Men den naive og farlige forestillingen om samtaleterapi som helt fri for negative bivirkninger må vi arkivere der slike feilslutninger hører hjemme: i papirkurven. Forestillingen er naiv fordi den baserer seg på synsing heller enn fakta. Den er dessuten farlig siden den kan brukes til støtte for en falsk motsetning mellom såkalte bivirkningsfrie psykologiske behandlinger og medisinske behandlinger med bivirkninger. Myten om ufarlig samtaleterapi er også potensielt skadelig for de brukerne som blir utsatt for ensidig markedsføring av et tilsynelatende harmløst behandlingsalternativ, når sannheten er at alle behandlinger innebærer en viss risiko for negative effekter. Åpenhet om risikoen for negative bivirkninger ved psykoterapi kan bare være til gagn for brukere av tjenestene. Brukermedvirkning er kun mulig gjennom en åpen dialog der brukeren kan foreta informerte valg, noe som krever at vi vurderer behandlingsformer basert på forskning, ikke myter og vanetenkning. Noe annet ville være å gjøre både pasienten og samtaleterapien en bjørnetjeneste.

[1] http://www.eub.no/nyheter/
privat-helseforetak-starter-psykiatrisk
-sykehus-ved-hurdalssjen

[2] https://en.wikipedia.org/
wiki/Center_for_Feeling_Therapy

[3] http://articles.latimes.com/
1987-09-30/local/me-7303_1
_feeling-therapy

[4] https://no.wikipedia.org/
wiki/Nevrolingvistisk
_programmering

[5] http://www.nationalelfservice.net
/treatment/psychotherapy/psychotherapy
-trials-should-report-the-side-effects-of-treatment/

[6] http://anp.sagepub.com/
content/43/9/787.long

[7] http://www.felleskatalogen.no/
medisin/lithionit-biophausia-561032

[8] http://spu.edu/depts/spfc
/happenings/documents/13_2009_
Lustyketal_MM_safety_AMBM.pdf

Developed by Aplia - Powered by eZ PublishPersonvern

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.