Et sykt samfunn?

At psykiske lidelser forårsakes av et sykt samfunn er et gammelt argument som ikke blir bedre av å gjentas, og som i verste fall underbygger fordommer om behandling av psykiske lidelser.

I en kronikk som er både slående utopisk og nedslående konform på samme tid argumenterer psykolog Svein Øverland og leder for Mental Helse ungdom Adrian Lorentsson for at psykiske lidelser ikke ville være noe større problem dersom vi ikke levde i et sykt samfunn [1]. Diagnosen avleveres nonsjalant uten noen nærmere begrunnelse utover at samfunnet forsøker å «klassifisere folk med psykiske lidelser». Måten begrunnelsen er formulert på balanserer hårfint på kanten av det sirkulære, noe som imidlertid ikke er det største problemet med dette resirkulerte argumentet med lang fartstid innen debatten om psykisk helse.

Mest kjent for å hevde at psykisk sykdom er en noenlunde frisk reaksjon i et sykt samfunn er kanskje den intellektuelle værhanen og pop-psykiateren R. D. Laing. Under glansdagene som venstreradikalt antipsykiatri-ikon på 1960-tallet (han fornektet senere begge tradisjonene hardnakket) var Laing i alle fall tidvis en talsmann for at det er samfunnet, ikke pasienten, som er kilden til psykiske lidelser. Øverland og Lorentsson beveger seg i samme terreng som Laing når de antyder at schizofreni og bipolare lidelser ville være mindre problematiske dersom rammene for hva som er normalt kunne utvides til å omfatte hva de kaller de «ville kreftene». Øverland og Lorentsson hevder det er vanskelig å dra et skille mellom friskt og sykt, noe som kanskje stemmer i enkelte tilfeller og situasjoner, men som neppe gjelder generelt. Dette problemet drukner uansett fullstendig i skyggen av problemene som møter oss dersom vi svelger Øverland og Lorentssons påstand om at det er samfunnet som er sykt.

Dersom dette stemmer, så må vi anse alle samfunn (i nåtiden så vel som i fortiden) som syke dersom det finnes eksempler på medlemmer med psykiske lidelser. Siden psykiske lidelser ikke er begrenset til vestlige, industrialiserte land i det 21. århundre, må vi anse de fleste (kanskje alle) samfunn for syke. Med en slik overveldende variasjon i angivelig syke samfunnsforhold er det åpenbart at denne «forklaringen» ikke forklarer noe som helst.

Et mye større problem for Øverland og Lorentssons argument er at dersom vi ikke kan skille mellom syk og frisk fordi samfunnet er sykt og skaper psykiske lidelser, så pulveriseres hele begrepet psykisk helse. Som Peter Sedgwick påpekte allerede på 1970-tallet i en kritikk av Laing: dersom det ikke finnes noen psykisk sykdom, så mister ideen om psykisk helse all mening [2]. Dersom psykisk lidelse ikke er individuell, så har vi heller ikke bruk for et psykisk helsevern til å behandle individene (de er jo ikke syke). Iveren etter å normalisere psykiske lidelser får raskt et sosialdarwinistisk preg når vi ser nærmere på hva som blir følgene av å erklære samfunnet sykt og individene friske. Den naturlige konsekvensen av Øverland og Lorentssons argument er at behandlingstilbud innen psykisk helsevern avvikles, og at vi overlater til enkeltpersoner med for eksempel schizofreni eller bipolare lidelser fritt å la følelsene strekke seg «utenfor det som er normalt». Det er grunn til å spørre seg om Øverland og Lorentsson overhodet har tenkt gjennom praktiske og moralske konsekvenser av egen analyse.

En av bærebjelkene i Øverland og Lorentssons kronikk er metaforen om et sykt samfunnslegeme som igjen gjør medlemmene syke. Helbredelsen later til å ligge i en utopi hvor både psykisk lidelse og psykisk helse sendes i eksil, og hvor individets frihet til behandling byttes ut med de voldsomme følelsers tyranni. Hvordan utopien skal virkeliggjøres, eller hva som skaper samfunnssykdommen, sier ikke Øverland og Lorentsson noe om. Dermed ender forsøket på en politisk samfunnsanalyse av psykisk sykdom med en konform henvisning til en individuell (ironien er påtrengende) sykdomsmetafor.

Alternativet til Øverland og Lorentssons vage formuleringer om et sykt samfunn er en politisk analyse som inkluderer samfunnsforhold, ressurstilgang og holdninger. En politisk analyse har dessuten den fordelen at den kan føre til et kvalitativt bedre og mer tilgjengelig behandlingstilbud. Noe slikt er det vanskelig å se hvordan Øverland og Lorentssons analyse (som i siste instans opphever skillet mellom syk og frisk) kan oppnå. Dersom samfunnet er sykt og individet friskt er psykisk helsevern i beste fall en selvmotsigelse, i verste fall like fånyttes som å tømme havet med teskje. Enden på Øverland og Lorentssons vise må uansett bli en dyp skepsis til organisert, statlig psykisk helsevern. Det forstemmende ved en slik skepsis er at den til forveksling minner om fordommer mot behandling av psykiske lidelser. Øverland og Lorentssons kronikk forsøker å vise variasjon i «fortellinger om psykisk helse» men ender med ensformighet. Både samfunnet og debatten om psykiske lidelser fortjener sympati etter en slik behandling.

 Artikler:

Dagbladet

Peter Sedgwick

Developed by Aplia - Powered by eZ PublishPersonvern

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.