Psykisk populisme

Å klassifisere alt som et anliggende for psykisk helse er å sykeliggjøre dagliglivet, og det kan i verste fall føre til et dårligere tilbud for de sykeste.

2014 var, i kjølvannet av statsministerens nyttårstale, året da alle fikk en psykisk helse. (Eller kanskje snarere året da psykens tilstand skulle diskuteres med en nyvunnet åpenhet. Google gir f.eks. 55 600 treff for «psykisk helse» på «.no»-domenet i 2014, mot 38 700 i 2013 og 39 300 i 2012. Det er en økning på over 40 % om vi holder oss til runde tall). 2015 blir, etter kampanjen til Verdensdagen for psykisk helse å dømme, året hvor begrepet psykisk helse vannes ut og banaliseres til å dekke alle dagliglivets skuffelser, nær sagt uansett trivialitetsgrad [1]. Mens tilbudet til pasienter med de alvorligste psykiske problemene blir kuttet [2] oppfordrer Verdensdagens kampanje oss til å være åpne om vanskelige ting som kan tære på psyken i sin alminnelighet, herunder stryk på eksamen og manglende støvsuging av hjemmet.

Kampanjens navn, «Se hverandre – kast maska!», er en variasjon over temaet fra 2013 («Se hverandre – gjør en forskjell»). Klisjéfaktoren er imidlertid påtakelig, der hverdagslig motgang av alle avskygninger gjetes inn under uttrykket psykisk helse i et lite overbevisende forsøk på å demme opp for den påtrengende mangelen på semantisk innhold. Å inkludere eksempler som å stryke på eksamen eller ikke å ha støvsugd huset under merkelappen psykisk helse er ikke bare å strekke begrepet til bristepunktet, det er en revolusjonær språklig Nytale med forbilledlig Orwelliansk klang. I motsetning til Orwells roman, hvor Newspeak skulle bekjempe avvikende politiske tanker, er det imidlertid normaliteten som her gjøres kjettersk og dermed (ironien er slående) marginaliseres paradoksalt nok også nettopp manglende psykisk helse.

Verdensdagens kampanje kan i dette tilfellet ikke dekke seg bak det selvinnlysende fikenbladet «alle har en psykisk helse» (koblingen til psykiske lidelser gjøres uansett eksplisitt på Verdensdagens egen nettside [3]). Årets evenement sikter åpenbart mot å underlegge seg enhver erfaring som kan fortone seg som en ripe i en urealistisk perfekt menneskelig ferniss. Det er gode grunner til å motsette seg denne velmenende psykiske helseimperialismen og de fleste av dem blir diskutert i Allen Frances’ Saving Normal: An Insider's Revolt Against Out-of-Control Psychiatric Diagnosis, DSM-5, Big Pharma, and the Medicalization of Ordinary Life med den grundighet som tittelens lengde bærer bud om.

«Normaliteten» i boktittelen lar seg ikke definere med noen grad av språklig eller vitenskapelig presisjon og Frances foreslår derfor et annet prinsipp som forsvarsverk mot økende sykeliggjøring av det jordnære: likevekt. Å snakke om nedsatt psykisk helse hører etter Frances’ mening kun hjemme når likevekten ikke gjenopprettes av seg selv med tiden til hjelp og når problemene åpenbart er svært alvorlige. Likevekten kan naturligvis forstyrres når livet butter i mot. Å stryke til eksamen er noe svært mange av oss (undertegnede inkludert) har erfart, med de naturlige reaksjoner i form av sinne, tristhet, skuffelse eller bekymring det fører med seg. Skuffelsen over eksamensresultatet går imidlertid over av seg selv (eventuelt med bedre eksamensforberedelser) og likevekten gjenopprettes med tiden. Det er her eksemplene fra Verdensdagens kampanje skiller seg radikalt fra Frances’ syn på nedsatt psykisk helse.

Det er imidlertid ikke bare normaliteten som blir ofret på den allmenne psykiske helsens alter i Verdensdagens kampanje. Ved å anse normale reaksjoner som sinne og skuffelse som et anliggende for psykisk helse marginaliserer kampanjen mer alvorlige psykiske lidelser og tilstander, på samme måte som overdreven medisinsk behandling av naturlige reaksjoner kan tappe helsevesenet for ressurser som kunne kommet andre til gode. Kampanjens pulverisering av meningsinnholdet som uttrykket psykisk helse viser til er (om den får være ubestridt) i realiteten en begrepsmessig annektering, hvor alvorlige psykiske problemer må dele seng med hverdagens rutinemessige skuffelser. Dette kan hverken tjene normaliteten som på denne måten blir sykeliggjort, eller mer alvorlige psykiske tilstander som risikerer miste både oppmerksomhet og ressurser i et veritabelt osean av daglige «psykiske helseutfordringer» å ta av. Noen riper i lakken er dypere enn andre, og sykeliggjøring av manglende støvsuging bidrar hverken til å normalisere psykiske lidelser eller redusere stigma. Ved å rive ned viktige nyanser i språket kan de alvorligste lidelsene snarer bli mer utilgjengelige i det offentlige rom, siden begrepene vi trenger for å diskutere dem blekner.

[1 ] http://www.verdensdagen.no/nyheter/se-hverandre-kast-maska!

[2] http://www.nordlys.no/__Skrinlegg_kuttplanene__De_setter_det_psykiatriske_helsetilbudet_i_fare__-5-34-63237.html

[3] http://www.verdensdagen.no/om-oss

Developed by Aplia - Powered by eZ PublishPersonvern

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.