La dem spise kaker!

Stigmaet som hefter ved psykisk sykdom er reelt; det er uforskammet å late som noe annet.

Det er usikkert om den franske dronning Marie Antoinette virkelig sa at folket kunne sette kaker på bordet i mangel av mer hverdagslige brødskiver. Utsagnet om å la folket spise kaker er imidlertid blitt stående som et ikonisk eksempel på en privilegert persons mangel på kontakt med virkeligheten. Vi trenger riktignok ikke dra så langt tilbake som 1700-tallet for å finne flere eksempler. Den nå avdøde moren til dronning Elizabeth II av Storbritannia skal under et besøk til en bydel i Manchester ha kikket ut av vinduet fra sin Rolls Royce og sagt «jeg ser slettes ikke poenget med å være fattig». I Norge fikk kjøpmann Stein Erik Hagen så hatten, eller snarere snippen, passet da han i 2008 ga det norske folk spareråd, og brukte seg selv som eksempel: heller enn å kjøpe nye skjorter sendte han de gamle til skredderen i England for å bytte ut de slitte snippene.

Felles for slike ytringer fra de ustyrlige og ustyrtelige privilegerte er den påtrengende mangelen på respekt for de som befinner seg i nedslagsfeltet for kommentaren, som kan få selv den mest saktmodige og moderate til å komme i tanker om ljåer og lyktestolper. Det er i et slikt lys vi må vurdere kronikken fra journalisten Elizabeth Day publisert i nettversjonen til avisen The Guardian [1]. Elizabeth Day ergrer seg åpenbart over at sosiale medier i etterkant av Robin Williams’ bortgang ble forstoppet (hun bruker ordet «clogged» som har en tydelig negativ konnotasjon) med prat om å overvinne stigma mot depresjon og psykiske lidelser. Det som resolutt og ubønnhørlig plasserer Day i det celebre selskapet av eksempler som jeg åpnet med, er imidlertid måten hun fra en tydelig privilegert posisjon avfeier muligheten for at andre kan ha opplevd større vanskeligheter enn hva hun selv har erfart.

Journalisten baserer seg på uhørt snevre kilder når hun observerer at det snakkes om mental helse på internett samt at en håndfull kjendiser er åpne om sin mentale helse, og deretter retorisk spør «hvor er stigmaet?» Ved å legge til at hun selv har opplevd en form for depresjon, og at hun selv heller ikke har fordommer mot depresjon og derfor tviler på at leseren kan ha det, viser hun med all tydelighet at hun ikke har forstått hva sakens kjerne er. Når Day skriver «Jeg ser ikke på psykisk sykdom som noe skremmende eller merkelig, eller som en form for svakhet. Gjør du? Jeg tviler» utviser hun en slik ekstrem grad av selvsentrering at noen og enhver kan begynne å betvile sin egen eksistens.

Realitetene, som altså journalisten retorisk avfeier ved å vise til egne erfaringer, er at fordommer mot psykisk sykdom i høyeste grad eksisterer. Det er talende at i en stor amerikansk studie utført av CDC (Centers for Disease Control and Prevention, altså et slags folkehelseinstitutt) så kommer det fram at kun 25 % av de spurte som selv hadde en psykisk lidelse mente at folk flest viser omsorg og sympati for mennesker med nedsatt psykisk helse. Tallet var derimot 57 % for de som selv ikke hadde noen symptomer på psykisk sykdom. Også i Norge har undersøkelser vist at stigma mot psykiske lidelser er reelt, og dessuten forholdsvis stabilt over tid [3].

Gjennom en form for vulgæretymologisk kasuistikk forsøker Day å bevise at stigma ikke hefter ved psykisk sykdom, hverken bokstavelig (ordet viste opprinnelig til brennemerking av sosialt underlegne eller uønskede personer) eller i mer overført betydning. For å oppnå det siste siterer hun sosiologen Erving Goffmans definisjon av sosialt stigma og slår fast at psykisk sykdom i stadig mindre grad fører til «utstøtelse» eller «avvisning». Men dette er å misbruke, eventuelt mistforstå, Goffman. Hans poeng var først og fremst at sosialt stigma handler om perspektiv, særlig perspektivet til de som opplever stigma basert på kulturelt aksepterte stereotyper (slik de for eksempel framkommer i massemedia) [4]. Så lenge massemediene insisterer på å publisere hysteriske og tabloide framstillinger av psykisk sykdom, er det i beste fall naivt å hevde at stigma ikke er innblandet. Å påstå at stigma ikke er et problem for andre fordi man selv ikke opplever det, er ikke bare å strø salt i såret, det er bokstavelig talt «adding insult to injury».

 

Gard Jenset

[1] http://www.theguardian.com/commentisfree/2014/aug/24/robin-williams-stigma-mental-illness

[2] http://www.cdc.gov/mmwr/preview/mmwrhtml/mm5920a3.htm

[3] http://tidsskriftet.no/article/139092/

[4] http://apt.rcpsych.org/content/6/1/65.Full

Developed by Aplia - Powered by eZ PublishPersonvern

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.