Helt galt

Fordommene mot personer med psykiske helseproblemer er tallrike, og i motsetning til mange andre fordommer gjentas de jevnlig i media for dramatisk eller humoristisk effekt.

Er nedsatt psykisk helse den siste legitime kilde til inspirasjon for humorister som er i beit for noen å ringeakte? Spørsmålet er betimelig etter et innlegg i Hanne Sigbjørnsens spalte Tegnehanne i Aftenposten [1]. I spalten beskriver Sigbjørnsen hvordan hun, avskåret fra internett, begynner å observere menneskene rundt seg. Første observand underlagt Sigbjørnsens dissekerende blikk er en smilende kvinne vi får beskrevet som følger: «hun smilte som en galehuspasient.» Det burde strengt tatt være unødvendig å opplyse sykepleier Sigbjørnsen om at det i Norge ikke lenger eksisterer «galehus», ergo finnes det heller ikke «galehuspasienter». Hine hårde dagers «galehus» kunne dessuten neppe kalles behandlingsinstitusjoner, noe som tømmer det anakronistiske begrepet «galehuspasient» for alt innhold, så nær som forakten det uttrykker overfor nedsatt psykisk helse.

Det er for øvrig en matt klisjé at brede smil (særlig hvis tennene vises) er tegn på psykiske helseproblemer. Som den svenske historikeren Peter Englund skriver i boken Stillhetens historie, kan forestillingen minst spores tilbake til 1800-tallets Viktorianere, hvor gjengivelse av brede smil i kunsten ofte er en indikasjon på at noe er galt fatt med vedkommende. Det er ikke nødvendig å forklare hvor platt og forslitt en slik fordomsfull framstilling er: det ville være å fornærme leserens intelligens. Sigbjørnsen er imidlertid langt fra ferdig med sin utforsking av tendensiøse klisjéer. Etter å ha klassifisert kvinnen som «galehuspasient» går Sigbjørnsens neste assosiasjon til vold.

I teksten serveres vi tilsynelatende ufiltrerte assosiasjoner til seriemordere, skading av andre for egen nytelses skyld og et «sykt tilfelle», mens illustrasjonene viser fram «galehuspasientens» grotesk voldelige karakter uten kontakt med virkeligheten. Humor er en smakssak, men i det øyeblikk humoren bidrar til å opprettholde feilaktige og dypt forutinntatte holdninger til utsatte grupper mister latteren sin forløsende effekt og setter seg i vrangstrupen. Ville Sigbjørnsen brukt tilsvarende fordomsfullt språk om religiøse eller seksuelle minoriteter? Det aner meg at svaret er nei og at psykisk sykdom utgjør et unntakstilfelle for Hanne Sigbjørnsen som for mange andre.

Og det er nettopp den refleksmessige banaliteten ved måten fordommene presenteres på som gjør det umulig å avskrive dem kun som enkelstående uttrykk for infantil humor, spinkelt språk, eller ironiske eksesser. Det humoristiske håndverket skjemmes når fordommer blir nødvendige ingredienser og effekten baseres på gjenkjenneligheten av negative stereotypier. Trangsyntheten som Sigbjørnsen gjør til sin er imidlertid kun ett av flere eksempler som til sammen utgjør en institusjonalisert fordomsfullhet mot psykiske helseproblemer i media.

Enkelte vil hevde at med en stadig økende oppmerksomhet mot, og åpenhet om, psykiske vansker i media er det misvisende å snakke om institusjonalisert fordomsfullhet. Tenk imidlertid over følgende: når rapporterte media sist om en voldssak hvor gjerningspersonen hadde psykiske helseproblemer? Eksemplene er mange til tross for manglende statistisk sammenheng mellom voldsutøvelse og nedsatt psykisk helse (korrigert for voldelig eller traumatisk oppvekst og rusmisbruk) [2]. Videre: når rapporterte media sist om voldsepisoder hvor offeret hadde psykiske helseproblemer? Eksempler på begge deler forekommer, men misforholdet er påfallende siden personer med nedsatt psykisk helse har en betydelig høyere risiko for å bli ofre for vold og drap enn den øvrige befolkningen, også i Skandinavia [3,4,5]. Unnlatelsen er desto mer påfallende siden mediene jevnt over ikke vegrer seg for å informere om selv de mest perifere trusler mot folkehelsen.

Nyhetsmedier, film, fjernsyn og annen underholdning (inkludert barneprogrammer [6]) bidrar til et forvridd bilde av personer med nedsatt psykisk helse som voldsutøvere [7] mens realiteten er at de snarere blir ofre for vold og drap. Medias kollektive karakterdrap på personer med nedsatt psykisk helse befester fordommer og kan sabotere behandlings- og bedringsprosesser [8,9]. Sigbjørnsens bidrag føyer seg inn i et trist mønster som fortjener å brytes, og det er opp til enkeltbidragenes opphavspersoner å redusere bestanden av klisjéaktige og forutinntatte beskrivelser av psykisk sykdom.

Gard Jenset

 

[1] http://www.aftenposten.no/meninger/tegnehanne/Tegnehanne-Nar-telefonen-er-tom-for-batteri-og-man-plutselig-ser-verden-7702850.html

[2] http://www.regjeringen.no/pages/3534350/PDFS/NOU201020100003000DDDPDFS.pdf

[3] http://www.thementalelf.net/publication-types/observational-study/people-with-mental-illness-are-more-likely-to-be-victims-of-homicide-than-perpetrators-of-homicide/

[4] http://www.bmj.com/content/346/bmj.f557

[5] http://www.bmj.com/content/346/bmj.f1336

[6] http://bjp.rcpsych.org/content/176/5/440.full

[7] http://www.oxleas.nhs.uk/site-media/cms-downloads/shift_tv_research_summary.pdf

[8] http://psykologisk.no/2014/08/psykiske-lidelser-vart-siste-tabu/

[9] http://bjp.rcpsych.org/content/202/s55/s58.full

Developed by Aplia - Powered by eZ PublishPersonvern

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.