Grenselinjetyranniet

Å insistere på meningsskaping og symptombehandling som motstridende kategorier, kan skape unødige hindre i debatten om psykisk helse og stå stå i veien for nødvendige kompromisser.

«Oh East is East and West is West, and never the twain shall meet», skrev Rudyard Kipling i The Ballad of East and West. Imperiepoeten Kipling hadde utvilsomt noe annet i tankene da han skrev dette, men verselinjen virker slående relevant i debatten om behandling av nedsatt psykisk helse, hvor medisinske og psykologiske paradigmer tilsynelatende står mot hverandre. Og som en meningsutveksling i Morgenbladet (mellom blant andre professor i psykologi Siri Gullestad og psykiater Kristin Lie Romm) nylig vitnet om, er dette like mye et spørsmål om språk som handling (eller behandling) [1,2]. Når vi drar skarpe skillelinjer mellom de to modellene og lar den ene begynne der den andre slutter, har vi allerede latt vår hang til språklig vanetenkning uttrykke en kategorisering som kanskje gjør virkeligheten mer håndterbar, men som samtidig gjør den mer snever.

Spørsmålet er bare hvor mye noe så komplekst som behandling av psykiske lidelser i realiteten lar seg innsnevre. Basert på banale forenklinger av det ene eller andre paradigmet er det naturligvis lett å avskrive sin motdebattant som henholdsvis reduksjonistisk eller uvitenskapelig, opphengt i symptomer eller filosofi, fiksert på hjernen eller barndommen, og så videre (leseren inviteres til selv å utvide listen om ønskelig). I boken Strictly Bipolar argumenterer den britiske psykologen Darian Leader for en primært psykologisk tilnærming til bipolar lidelse. Boken går langt i å antyde at selv om medisiner i blant kan være nødvendige så er en psykologisk tilnærming i alle tilfeller overlegen, siden medisiner kun angriper symptomene mens den psykologiske behandlingen går til problemets kjerne (for ikke å si rot). Videre går det fram av boken at en medisinsk forståelsesramme står i direkte motsetning til dette. Et mer hjemlig eksempel finnes i et essay i Tidsskrift for Norsk Psykologiforening, hvor forfatteren argumenterer mot en utvikling som angivelig setter symptombehandling og adferdskontroll foran enn en mer ekistensiell søken etter mening [3]. Men som Peter Tyrer elegant viser i boken Models for Mental Disorder er språket mer enn rikt nok av nyanser til å uttrykke at vi med de ulike paradigmene i realiteten har å gjøre med komplementære størrelser, som forholder seg til ulike aspekter ved pasientens situasjon.

Det er nærliggende å tolke en streng adskillelse av begrep som kropp og sjel, piller og samtaleterapi, eller symptombehandling og meningsskaping som uttrykk for hva Richard Dawkins har kalt «the tyranny of the discontinuous mind» [4], eller «grenselinjetyranniet» løst oversatt til norsk. Dawkins’ enkle poeng er at verden rundt oss er full av glidende overganger, og at dette strider mot vår akk så instinktive menneskelige tenkemåte. I valget mellom intuitive kategorier og uklare, glidende overganger er det kanskje nærliggende å favorisere det første alternativet, med klare men dog så kunstige og innskrenkende grenser som resultat. Debatten kan deretter føres i kjente spor med forventede resultater i form av ytterligere grensebefestning, og (som en leder i The Lancet påpeker) med kompromisset som første offer [5]. Til slutt kommer så en lingvist og beskuer kronikkenes debattruiner, og undrer mon dette forsøket på kommunikasjon kunne ha lyktes, tross alt.

I likhet med debatter om behandlingsparadigmer for nedsatt psykisk helse kan Kipling leses på ulike måter. Og i begge tilfeller endres tolkningen når vi tar mer informasjon med i betraktningen. Tredje og fjerde linje av Kiplings epos fortsetter slik: «But there is neither East nor West, Border, nor Breed, nor Birth, When two strong men stand face to face». Grenselinjen mellom et medisinsk og et psykologisk paradigme er det vi selv som har trukket opp. Først når vi har vendt oss til tanken på en glidende overgang fra det ene til det andre, uten klare avgrensninger, kan de to møtes.

Gard Jenset

[1] http://morgenbladet.no/ideer/2014/sprak_som_skaper_avstand

[2] http://morgenbladet.no/debatt/2014/sprak_som_skaper_profesjonell_avstand

[3] http://psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=416287&a=2

[4] https://richarddawkins.net/2013/01/the-tyranny-of-the-discontinuous-mind-christmas-2011/

[5] http://www.thelancet.com/journals/lanpsy/article/PIIS2215-0366%2814%2970363-3/fulltext

Developed by Aplia - Powered by eZ PublishPersonvern

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.