Psykofobi

Jo mer skam og stigma som er forbundet med psykiske sykdommer og lidelser, jo høyere vil terskelen være for å oppsøke hjelp.

Jo høyere terskelen er for å oppsøke hjelp, jo mer destruktivt vil det være for individet som lar være å oppsøke hjelp.

Skam, stigma og fordommer gjør også den psykiske lidelsen, enten man får hjelp eller ikke, mer utfordrende å leve med enn den er i seg selv.

Dersom man finner dette vanskelig å forstå fra et empatisk og kognitivt perspektiv, kan man alltids prøve å se det fra et samfunnsøkonomisk perspektiv. Med andre ord er uvitenhet, stigmatisering og fordommer lite lønnsomt. Det er faktisk ikke lønnsomt i det hele tatt, med mindre vi går ut ifra at alternativet til alle de rundt fem hundre som tar sine liv hvert år ville ha vært å gå på trygd til de døde av alderdom. Med ordentlig hjelp som resultat av mer åpenhet og mindre fordommer, ville for mange imidlertid verken selvmord eller et liv på trygd ha vært konsekvensen av deres psykiske lidelser.

Det ser heldigvis ut til at utviklingen sakte, men sikkert går i riktig retning. Stadig flere blir en del av løsningen fremfor å være en del av problemet. Løsningen er mer åpenhet. Problemet er mangel på åpenhet og de faktorene som forårsaker mye av denne mangelen på åpenhet. Her spiller media en viktig rolle, som oftest i negativ retning. Media har altså, på lik linje med de som bruker media til å uttrykke seg i det offentlige ordskifte, et valg mellom å være en del av løsningen eller en del av problemet.

Når Frithjof Jacobsen i VG den 8/2 2013 med teksten «Terroristene som nesten ingen bryr seg om» tar opp hetsen mot kvinner i offentligheten, som jo er et viktig tema, ser han seg dessverre nødt til å gjøre det på bekostning av nettopp denne åpenheten. Tidlig i teksten skriver han: «Jeg mener de som sitter foran tastaturene og lar dritten flomme bør bli identifisert og konfrontert». Dette kan nok de av oss som har fått med seg hva disse menneskene skriver til kvinner i offentligheten si seg enig i. Trusler er på ingen måte bra, verken for kvinnene som rammes eller for demokratiet. Men så, litt senere i teksten, konkluderer Jacobsen med at: «De som truer er som regel menn som går inn og ut av psykiatrien». Her oppstår det en logisk brist. I det ene øyeblikket mener Jacobsen at de som truer bør bli identifisert, og i neste øyeblikk har han kategorisert dem som menn som går inn og ut av psykiatrien. Hvordan kan Jacobsen vite dette når de skyldige ikke har blitt identifisert? Han fortsetter: «Slike folk kan under visse forutsetninger være svært farlige. Det er urovekkende mange drap i Norge som begås av syke mennesker». Her tar Jacobsen feil. I følge SSB ble det i 2008 begått to drap av folk i en akutt fase av en alvorlig lidelse, to drap av tjueni. I 2007: Ett drap. Fra 2003 til 2006: To drap per år. Det er altså ikke urovekkende mange drap i Norge som begås av syke mennesker. Det som er urovekkende er at de få drapene som begås av syke mennesker får et massivt, nesten perverst mediefokus i forhold til flertallet av drapene, som begås av høyst normale mennesker, som oftest påvirket av alkohol.

Jeg mener som sagt også at «de som sitter foran tastaturene og lar dritten flomme bør bli identifisert og konfrontert». I dette tilfellet har riktignok vedkommende identifisert seg selv. Men konfrontert har han ikke blitt, kanskje fordi den gruppen han bruker som syndebukk har nok med sin sykdom til å orke den tilleggsbelastningen det vil være å delta i et ordskifte hvor man i all offentlighet risikerer å bli assosiert med kvinnehatende voldsmenn. Det kan selvfølgelig også tenkes å være en ulempe å være åpen om en lidelse eller sykdom som kan begrense fremtidige muligheter til å komme i jobb, ved at en potensiell arbeidsgiver tar i bruk google, etter mange års lesning av avisenes «psykiatridrap». Terskelen for å delta i en slik samfunnsdebatt vil med andre ord være vel så høy for de syke som for kvinnene. Prisen kan vise seg å være for høy, så man lar enkelt og greit være. Jeg bebreider dem ikke for det, like lite som Jacobsen bebreider kvinner som ikke orker å delta i ordskiftet «når prisen er å motta hets og trusler».

Når advokat Carl Bore i kronikken «Bombene blant oss» i NRK ytring tar for seg det han, og mange med ham, kaller «psykiatridrap», skriver han blant annet: «Terskelen for tvangsmedisinering av slike pasienter bør ned, og nødvendige medisiner bør fortrinnsvis gis i sprøyteform, ikke piller (…) Tilsyn er dyrt, men strengt nødvendig for å unngå at pasienter sirkulerer fritt i samfunnet som tikkende bomber (…) Også terskelen for innleggelse bør vurderes senket».

Her snakker Bore om tvangsinnlagte pasienter som har blitt utskrevet, altså tilsyn og eventuell tvangsmedisinering som ettervern. Han snakker ikke om pasienter som kommer til å begå drap, for de kan man jo ikke vite hvem er, nei, han snakker om «beviselig voldelige personer innlagt for psykose», som har blitt utskrevet. Hvor fornuftig dette enn måtte høres ut, så er og blir det frihetsberøvelse, og som så kolliderer det med helt grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper. «Beviselig voldelig» kan sies å være et vidt begrep både i tid og rom, og trenger overhodet ikke å være en indikator på fremtidig drap, eller, for å følge terminologien; «psykiatridrap». 

For de som skulle være i tvil, så er et «psykiatridrap» et drap begått av en nåværende eller tidligere psykiatrisk pasient. Det er ikke et drap begått i psykiatrien, sånn som begrepet gjerne kan gi inntrykk av. Et drap begått av en homofil burde dermed kunne omtales som et «landsforeningen for lesbiske og homofile-drap», eller det kan forenkles og gjøres mer tabloid og tiltrekkende ved å kalle det et «HOMODRAP». Skulle drapsmannen være så uheldig å være rammet av kreft i gjerningsøyeblikket, så faller det seg helt naturlig å omtale tragedien som et «Radiumhospital-drap». Videre har man også «Muslimdrap», «Negerdrap», «Samedrap», og selvfølgelig også «Krøplingdrap», for ikke å glemme «Horedrap» og «Jødedrap», og sist men ikke minst; «Dvergdrap».

Da mangler det bare `en type drap, den verste og mest omfattende formen for drap av dem alle: «Normalitetsdrap», drap begått av normale og mer eller mindre oppegående mennesker. Innunder dette begrepet finner man alt fra alkoholrelatert vold med uheldig utfall, som oftest begått av unge menn på byen, til konsentrasjonsleirer og atombomber. Det ville i det hele tatt ha vært langt mer logisk å engasjere seg i «normalitetsdrap» fremfor «psykiatridrap». Og ser man på Carl Bores forslag til løsninger på «psykiatridrapene», som i bunn og grunn involverer god gammeldags frihetsberøvelse av mennesker som er skyldig i å være syke, så er det ikke urimelig å anta at Bore også mener at et absolutt alkoholforbud for unge menn ville ha vært på sin plass for å få bukt med «normalitetsdrapene». For å være på den sikre siden kunne man da også ha sørget for obligatorisk oppmøte til promilletesting en gang i døgnet for alle som befinner seg i risikogruppen.     

Så; ikke bare er man «tikkende bomber», man hater også kvinner generelt og offentlige kvinner spesielt. Ganske så ofte er man også trygdemisbruker. Er man uføretrygdet, så er det fordi det lønner seg økonomisk og sosialt å leve livets glade dager i vårt samfunns pariakaste. Man er velferdsstatens undergang. Man opptar de økonomiske ressursene som kunne vært brukt til andre, mer konstruktive formål, så som å bombe demokratiske verdier inn i hodene til fattige mennesker som ikke forstår at menneskerettigheter og tradisjonell vestlig medmenneskelighet er bra for dem.

Blir man satt i tilsvarende negative båser på grunn av hudfarge, religion eller legning, så kalles det rasisme, xenofobi og homofobi. For folk med alvorlige psykiske lidelser så finnes det, til tross for at behovet åpenbart er der, ingen tilsvarende begreper. En passende betegnelse kunne kanskje ha vært «Psykofobi».

Se alle aktiviteter her.

19
18.30-20.30 19. desember 2018

Batteriet, Schultz gate 8

2
18.00-20.00 2. januar 2019

Frivilligsentralen i Sandefjord, Stockfleths gate 8

8
18.00-20.00 8. januar 2019

Nøtterøy Frivillighetssentral Ekebergveien 110, 3121 Nøtterøy

8
18.00-20.00 8. januar 2019

Batteriet i Kristiansand, Tordenskjoldsgate 67

8
18.00-20.00 8. januar 2019

Batteriet, Fredensborgveien 24 A, 2. etg.

14
19.30-21.00 14. januar 2019

Midjord Bydelshus, Storhaug Stavanger

22
18.00-20.00 22. januar 2019

Batteriet, Fredensborgveien 24 A, 2. etg.

28
18.00-20.00 28. januar 2019

Lie bydelshus, Cappelens gt. 8, 3717 Skien

Developed by Aplia - Powered by eZ PublishPersonvern

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.