Klumpen i brystet

Klumpen i brystet, den jeg kjenner så godt, som har vært en usynlig følgesvenn så lenge jeg kan huske.

Den krever igjen sin plass, den har for lenge vært på størrelse med en liten plomme, men nå vil den ha mer plass. Jeg vet at nå skjer det igjen, og selv om signalene nå har blitt lettere å merke klarer jeg nok en gang ikke å foregripe det som skjer. Klumpen er større, som en appelsin, den presser på hele døgnet, kjenner den i halsen også. Som en slags fotosyntese suger den til seg energi og livsglede og sender ut bølger av dårlig samvittighet, skyldfølelse og likegyldighet. Sofaen og sengen blir plutselig mine beste venner, det sosiale livet i den «normale» verden blir vanskeligere.

Masken min har jeg hatt på et par uker nå, men det er det ingen som merker lengre. De merker ikke klumpen, de merker ikke at humøret og selvfølelsen er borte. Jeg er blitt veldig god med den masken, ingen på arbeidsplassen merker noe, ikke de på butikken eller vennene mine heller. Jeg hater masken, klumpen ser ut til å elske den. Jo lengre jeg går med den, jo større og sterkere blir klumpen.

Jeg bruker all min energi på å komme meg på jobb og fungere der, jeg må være blid og glad. Fleipe og tulle må jeg også, ellers skjønner folk at noe er galt. Bilturen på vei hjem er en lettelse, men samtidig gruer jeg meg til å komme hjem. Jeg skal jo være en ektemann og en pappa nå. Masken må lades opp, og jo mer jeg bruker den utover dagen, jo tyngre er den neste dag. Følelsen av å ikke strekke til blir mer og mer dominerende, og det spiser meg opp fra innsiden. Tankene raser frem og tilbake i tid, jeg graver frem episoder fra fortiden, klandrer meg selv for hva jeg gjorde eller ikke gjorde. Prøver å tvinge meg selv til å tenke fremover, men det går ikke an å kontrollere tankene, alt raser avgårde ukontrollert. Alt er destruktivt, jo mer jeg prøver å ikke tenke på ting, jo mer massivt blir det.

«Noe er galt med meg, noe i hodet» sa jeg til meg selv i mange år. Jeg sa det også til min kone, og legen min. «Hukommelsen er ubrukelig, jeg har ikke peiling hvor jeg feiret jul i fjor», slik er det forresten ennå. Jeg ba om hjelp til å få kontroll over temperamentet mitt, jeg var ikke klok på en flekk. Kort eller ingen lunte, og et eksplosivt og ofte uforståelig sinne. Jeg ble henvist til et sinnemestringskurs, vi var en gruppe på 5-6 stykker som satt i ring og pratet, med psykolog og psykiatrisk sykepleier tilstede. «Hei, jeg heter Loke og har et sinneproblem» Det var ikke helt sånn, men nesten. Alle pratet om sin hverdag, sine problemer og sitt temperament. Det var egentlig bra for meg dette synes jeg, det var flere med liknende problemer, og noen hadde det enda verre enn meg. Jeg følte meg med ett litt mindre «unormal». Psykologen mistenkte at jeg muligens hadde ADHD, eller mer sannsynlig ADD. Jeg googlet jo så klart dette og tenkte at ADD høres perfekt ut. Spesielt med tanke på hukommelses og konsentrasjonsproblemene mine, sinnet og humørsvingningene. Jeg ble henvist videre til full utredning. To hele dager med tester og spørsmål. Svaret som endelig kom var klart og tydelig, «du er smart som få og har scoret bedre på noen av testene enn vi har sett før» Ok, men ADHD da, eller ADD, jeg har vel en av de også? Nei, det hadde jeg ikke. Tenker med meg selv på vei hjem at jeg sikkert har en diagnose som ingen har oppdaget ennå, noe er jo galt, såpass har jeg skjønt etter hvert. Nå har jeg jo også fått bekreftet at jeg er smart, så da er sjansen for at jeg har rett enda større.

Tilbake til legen igjen, han klør seg litt i hodet og sier «du har ikke kanskje en bipolar lidelse da?» Googler, tar selvtester, jo kanskje jeg har det. Blir henvist til spesialist, 10 minutter senere er jeg på vei ut med resepter i hånden. Ringer først min kone og så min beste venn, «hei, jeg er bipolar» 

Developed by Aplia - Powered by eZ PublishPersonvern

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.