Ikke som de fleste

Jeg skulle så gjerne ønske at jeg var som "de fleste". Jeg skulle så gjerne ønske at jeg kunne jobbe. 

Jobbe med det jeg brenner aller mest for. Jeg skulle så gjerne ønske jeg hadde klart og ta en utdanning og faktisk bli ferdig. Men jeg er ikke som "de fleste" I perioder sover jeg ikke om natta. Ikke fordi jeg ikke vil, men rett og slett for at jeg ikke får til. Nettene er lengre enn dagene. Jeg har måttet lære meg og bli glad i mørke og stillhet, fordi i perioder eksisterer jeg kun om natten.                                      

Jeg er ikke som "de fleste" I perioder kan jeg ha "lavt blodsukker" 24/7. Jeg skjelver, har hjertebank og hele kroppen er uggen, bena mine begynner og riste helt automatisk, fordi det roer ubehaget litt. Det heter egentlig angst, men siden det ikke er forståelig for alle har jeg funnet en følelse som er svært lik, som de fleste kan kjenne seg igjen i, nemlig og ha lavt blodsukker. Bortsett fra hos meg hjelper det ikke og spise eller drikke. Det er der konstant, 24/7.  

Jeg er ikke som "de fleste"I perioder kan mitt "lave blodsukker" gå over i virkelige skremmende symptomer.Jeg kan plutselig få et "hjerteinfarkt" Selvfølgelig er ikke disse farktene ekte. Men de føles så ekte og så forskjellige fra gang til gang at det utløser panikk hos meg. Følelsen av og bli kvalt, det strammer seg i brystet, pusten blir tyngre og tyngre og det begynner og prikke i hele kroppen. Og tilslutt sitter jeg der og klarer ikke og føle beina og armene mine. Jeg trur helt seriøst at jeg kommer til og dø. Når jeg har disse "hjerteinfarktene" eksisterer ikke sunn fornuft. Og når det blir så ille er det kun en ting som hjelper, det er og ta beroligende. Og nei, da er det ikke snakk om urtete fra helsekost. Men reseptbelagte benzodiazepiner fra apotek1. Noen ganger har jeg sittet med et "hjerteinfarkt" i flere timer, andre ganger har det passert av seg selv eller jeg har klart og jobbe meg ut av det. Men som oftest er det ikke over før den reseptbelagte medisinen har begynt og fungere. Alt ettersom hvor kraftig infarktet er. Etter et hjerteinfarkt blir jeg ufattelig sliten. Kroppen har kjempet alt den kan. Dette er en forklaring på min panikkangst. Ikke alle vet hva det er. Men alle kan tenke seg symptomene på et farkt!

"

Jeg er ikke som "de fleste" I perioder blir jeg blind. Jeg ser ingenting

"

. Ikke ser jeg ungene mine, ikke ser jeg mannen min, ikke ser jeg favorittboka mi og ikke ser jeg skogen jeg liker og gå i. Klarer heller ikke og se havet, som jeg har elsket fra jeg var liten. Alt er mørkt. Alt er svart! Jeg ser heller ikke fremtiden, ei heller meningen med livet. Jeg ser heller ikke på meg selv som et godt menneske. Men heller en som er i veien for alle. Jeg er blind og trenger hjelp til alt. Jeg duger ikke! Når man blir blind klarer man ikke lengre og gjøre det man gjorde når øynene fungerte. Dette er min depresjon. Jeg er jo ikke fysisk blind. Men føler jeg har mistet all glede, som jeg sammenligner med og kunne se. Det er en glede og se alt du elsker og holder kjært. Det er en smerte når du ikke kan se det mer. 

Jeg er ikke "som de fleste"I perioder er jeg altfor glad. Sånn type glad som du er når du er forelsket. Alt er godt. Det eksisterer kun gode følelser. Men jeg kan også gjøre ting jeg ellers ikke ville gjort, når jeg ikke er altfor glad. Ting som i etterkant kan gi meg svært dårlig samvittighet. Dette er hva vi som kjenner til sykdommen kaller og være manisk.

"

Jeg er ikke som "de fleste" Men jeg er også meg. Og ikke bare sykdommen min. Og de periodene jeg elsker mest, er når jeg er frisk.

"

Når jeg får sove. Når jeg er glad, men ikke altfor glad. Når jeg kan løpe rundt på en hvit sandstrand med ungene mine og bare eksistere der og da og føle roen kun ved og kjenne lukten fra havet og bølger som skvulper. Når jeg ikke har lavt blodsukker, når jeg ikke har hjerteinfarkt, når jeg ikke er blind og når jeg ikke er utrolig forelsket - Da har jeg det best og da er jeg meg selv!Hvordan kan du leve sånn, tenker du kanskje. Det er ikke enkelt, men det er mulig. Det er mulig med de riktige medisinene og riktig selvpleie.Det er mulig ved at det finnes struktur og rutiner. Det er mulig ved at jeg er fysisk aktiv og bruker naturen som min terapeut.Ved og koble av fra hverdagen med en god bok eller en god film. Symptomene vil alltid være tilstede, men de vil ikle være så fremtredende.                                                                                                                                                                                                                                                       Og sist, men ikke minst, det er viktig og være åpen og fortelle de rundt deg hvordan du har det og hvordan du føler det. Og ha noen og åpne seg for er alfa omega. 

Developed by Aplia - Powered by eZ PublishPersonvern

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.