Fugler og lam

Hun sto på verandaen og så på verden.

Hun hadde satt i kontakten, så lysene de hadde hengt under taket forsøkte så godt de kunne å etterligne levende lys. Det var en mild vårkveld, klokken var rundt ti, og lufta gav løfter om en sommer i anmarsj. Havet og skjærgården var venner der nede, og lyden av bølgene kom trillende opp skråningen. Øynene hennes funklet om våren, i alle fall denne våren, og i alle fall akkurat i kveld. Hun lente seg over rekkverket og fylte lungene. Han så det på henne. Denne eksepsjonelle vitaliteten hun utstrålte i kveld gjorde ham bekymret. Hun snudde brått på hodet, og lyttet.

«Å, hører du? Hører du det?» hvisket hun opprømt.
«Nei, jeg hører ingen ting. Hva er det?»
«Det er fuglene. Det er fuglene. Det er fuglene.»
Hun løp inn og smatt føttene i skoene.
«Hvor skal du?» Han var forbløffet. Og bekymret. Oppriktig bekymret.
«Jeg må ut. Til fuglen. Hørte du ikke? Den sa «kom ut, kom ut. Vi venter».»
«Nei, den sa ikke det. Det var en vanlig fugl. Ta av det skoene. Kjære deg.» Han så bekymret ut, det la hun merke til, men hun kunne ikke riktig ta det innover seg. Ikke nå. Nå måtte hun ut til fuglene.
«Jeg kommer snart tilbake igjen. Jeg må bare ut. De roper. Ha det så lenge».
Hun gikk. Eller, hun danset. Hun smatt ut av døren, og lot verden ta henne. Virkeligheten er subjektiv, og han var mer bekymret enn noen gang.
«Nå har det rabla for henne» sa han høyt til seg selv. Hadde han kunnet, hadde han løpt etter henne, tatt del i dette eventyret, lokket henne med hjem. Ringt noen, fått hjelp, men barna lå og sov, så han ble hjemme.

Hun pustet inn den kjølige, klare luften. Hun lyttet til fuglekvitteret med knusende ro. All den sitrende spenningen som hadde drevet henne i ukevis forsvant brått. Tankekjøret som hadde hjemsøkt henne oppløste seg og forsvant. Hun ble fylt av en magisk ro, hun kjente hvordan pulsen sank, og en fantastisk følelse spredte seg i kroppen. Den fylte hele henne, og hun nøt hvert øyeblikk. Verden var henne. Hun var verden.

Han ble avbrutt i katastrofetenkningen av den boblete meldingslyden. «Jeg forstår det nå. Jeg forstår det. Det er fuglene. Fuglene vet». Han ble ikke beroliget.
Hun lyttet til fuglene. Hun smilte hjertelig. Endelig, tenkte hun, endelig forstår jeg. Universets mysterier var gitt henne av fuglene. Mens hun vandret gatelangs hadde hun universell innsikt, og for første gang forsto hun hvor viktig naturen var. Hun tok skoene av seg for å føle verden under føttene. Hun hørte en sau breke et sted der borte, og løp i vinden bort til engen der lammene ventet på henne.

«Der er du jo. Vi har ventet på deg». Lammene gjorde søte små byks, hoppet og danset. En voksen sau nikket til henne, og gav henne lov til å se på. Hun sto der en stund mens verden gikk videre rundt henne. Hun hadde hendene hevet, og lot fingrene hvile i gjerdet, og smilte til de små lammene som bykset og lekte bare for henne. Ingen andre stoppet for å se. Oppvisningen var bare for hennes øyne.

Hun fikk noen meldinger, men lot være å svare. Hun skulle snart nok hjem igjen. Hun måtte bare nyte verden.
Etter en stund takket hun lammene og sauene, og vandret videre. Hun gikk inn i en butikk og kjøpte noen servietter med blomstermotiv. De skulle hun bruke til å decoupage takbjelken i stua med, slik at hun kunne leve litt nærmere naturen innendørs. De første regndråpene falt da hun kom ut, og hun snudde seg med ansiktet mot vinden og lot dråpene falle i pannen og over kinnene. Hun kjente føttene mot bakken, og hun kjente hvordan vinden blåste vekk kroppen hennes, slik at bare ansiktet var igjen. Tid og sted opphørte mens kroppen forsvant, og roen og varmen var fullkommen. At det regnet var perfeksjon. Hun følte seg oppslukt og omfavnet av verden og universet. Hun og moder jord var smeltet sammen. Hun var hjemme.

Etter å ha stått og kjent på regnet en stund, vandret hun videre. Fuglene kvitret stadig for henne, og fulgte henne på hennes vesle ferd. Hun visste ikke da at de skulle følge henne i flere uker fremover. Hun gikk der, barføtt og lykkelig, og kjente kallet om å ta med seg naturen inn i sitt eget hjem. Hun rakk akkurat frem til en annen butikk før stengetid, og handlet stemorsblomster. Hun takket gutten i kassa pent for at han hadde ventet med å stenge butikken før hun kom. Hun visste at han visste at hun skulle komme akkurat i kveld.
Han sto i gangen og ventet på henne.

«Hei, jenta mi». Han var blek, men rolig. «Fint at du kommer hjem nå». Selv om situasjonen var ny, kjente han henne bedre enn noen andre, og lot roen herske i dette fremmede møtet mellom dem. Han forsto ikke hva som hendte, men han forsto alvoret.
«Hei min skatt.» sa hun, rolig, men lykkelig oppildnet. «Fuglene og lammene og her er det blomster vi kan plante slik at vi kan være i pakt med naturen. Der ligger alle svarene og venter på å bli oppdaget».

Hun var så vakker der hun sto.
«Kanskje vi kan plante dem i morgen?» spurte han. Hun nikket. Han sukket av lettelse.
«Kom jenta mi, så går vi og legger oss.»
Den kvelden lå han våken og lyttet til pusten hennes. Den var dyp og beroligende.

«Dette kommer til å ordne seg» tenkte han og la armene rundt sin sovende kjæreste. «I morgen ringer jeg.»

Se alle aktiviteter her.

26
18.00-20.00 26. november 2018

Lie bydelshus, Cappelens gt. 8, 3717 Skien

26
18.00-20.00 26. november 2018

Sted: Villa Utsikten, Storgt. 9, Lillehammer

26
19.00-21.00 26. november 2018

Batteriet Vest, Kong Oscars gate 62, 5017 Bergen

27
18.00-20.00 27. november 2018

Batteriet, Fredensborgveien 24 A, 2. etg.

28
18.30-20.30 28. november 2018

Batteriet, Schultz gate 8

29
19.00-21.00 29. november 2018

Batteriet i Bergen, Kong Oscars gt. 62

5
18.00-20.00 5. desember 2018

Frivilligsentralen i Sandefjord, Stockfleths gate 8

10
19.30-21.00 10. desember 2018

Midjord Bydelshus, Storhaug Stavanger

Developed by Aplia - Powered by eZ PublishPersonvern

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.