Et stempel i panna!

I dag opplevde jeg noe gøy i en butikk, jeg snakket med innehaveren av butikken.

Om alt og ingenting. Og plutselig, midt i en setning så sa hun til meg ; - Ja, og du da. Du som ikke tåler så mye. Det tok noen sekunder før jeg skjønte hva hun mente. 

Så skjønte jeg det, derfor vil jeg gjerne si noe om hvordan det er å ha en diagnose, men samtidig være et menneske. Jeg har alltid vært åpen rundt min diagnose og mitt liv. Mine ungdomsår og tidlig voksenliv var vanskelige og vonde. Jeg ser ikke på meg selv som spesielt svak, og jeg er ganske sikker på at mange ville fått samme reaksjon som meg, på mine opplevelser. Noen klare å jobbe seg gjennom ting uten hjelp, det klarte ikke jeg. En tid etterpå fikk jeg diagnosen bipolar 1. Jeg holder foredrag om livet mitt, og jeg jobber til daglig med å sette søkelyset på psykisk helse. Jeg har fortsatt diagnosen bipolar, og jeg skjemmes på ingen måte over det. Det er ikke et stempel i panna.

Det jeg synes er interessant, er at jeg til stadighet blir sett på som syk, kommentarer som:

- Og du da, som ikke tåler så mye.
- Jeg vet at du helst ikke skal jobbe så masse.
- Det er viktig for deg at du skjermer deg.
- Så flink du er som klarer dette...
er vanlige å høre for meg.

Dette synes jeg forteller mye om hvordan samfunnet ser på mennesker med en diagnose.

Jeg er et menneske, ikke en diagnose. Jeg kan ha gode dager, og vonde dager som alle andre. Jeg kan få lov til å reagere på livet, sånn som du ville gjort. Jeg kan være lei meg, uten å være deprimert. Jeg kan være glad, uten å være manisk. Det er lov, og veldig normalt å reagere på livet, uten at det er en sykdom.

Det er mange år siden jeg var syk, mye har endret seg siden da. Men det ser ikke samfunnet. Jeg er fortsatt bipolar, og alt jeg har slitt med, - sliter jeg fortsatt med. Dette er ikke tilfelle, ikke for meg, ei heller for mange andre med en diagnose. Hvis man har hatt f.eks kreft og man ikke har hatt et tilbakefall på fem år, er man erklært frisk. Slik fungerer det ikke i psykiatrien, der er stemplet i panna resten av livet.

Mine papirer taler meg i mot, og det får jeg ikke gjort noe med. Med dette mener jeg ikke å avskrive meg som bipolar, eller unnvike det fakta om at jeg har vært veldig syk.

Med dette mener jeg heller å si at, det er mange som lander på beina igjen etter en vanskelig periode i livet. Og det er lov å bli «normal» igjen. Det er lov å være menneske med alle de følelsene det innebærer. 

Kanskje en dag går jeg på en smell igjen, kanskje går resten av livet mitt glatt. Kanskje en dag går du på en smell, og kanskje en dag ser livet ditt lyst ut igjen.

En diagnose blir satt for å hjelpe meg og helsevesenet til å gi meg rett behandling om jeg skulle trenge det. I dagliglivet mitt, så er min diagnose vekk fra mine tanker. Heldig er jeg, som har en diagnose som kan tas frem om det skulle vise seg, å bli behov for det en gang i fremtiden.

Frem til da, så er jeg et menneske igjen.

Se alle aktiviteter her.

21
18.00-20.00 21. november 2018

Batteriet, Jordbruksveien 46, 8008 Bodø

26
18.00-20.00 26. november 2018

Lie bydelshus, Cappelens gt. 8, 3717 Skien

26
18.00-20.00 26. november 2018

Sted: Villa Utsikten, Storgt. 9, Lillehammer

26
19.00-21.00 26. november 2018

Batteriet Vest, Kong Oscars gate 62, 5017 Bergen

27
18.00-20.00 27. november 2018

Batteriet, Fredensborgveien 24 A, 2. etg.

28
18.30-20.30 28. november 2018

Batteriet, Schultz gate 8

29
19.00-21.00 29. november 2018

Batteriet i Bergen, Kong Oscars gt. 62

5
18.00-20.00 5. desember 2018

Frivilligsentralen i Sandefjord, Stockfleths gate 8

Developed by Aplia - Powered by eZ PublishPersonvern

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.