Er bipolar eller har bipolar?

Første gang jeg hørte uttrykket «har bipolar» uten «lidelse» bak, stusset jeg litt. Man «er» vel bipolar,er man ikke?

Det er i alle fall det man får beskjed om.Dette «to be or not to be» gav meg noe å tygge på, og jeg begynte å gruble. «Er jeg bipolar eller har jeg bipolar?», undret jeg, og bestemte meg for å gjøre litt research. «Jeg er mer enn bare sykdommen min», «Jeg vil ikke la lidelsen definere meg», leste jeg. Noe som i og for seg virket fornuftig nok. For jeg var jo mer enn lidelsen min, jeg også. Likevel fortsatte jeg å stusse.

"

For lidelsen min er en del av meg. Uten den ville jeg ikke vært den jeg eri dag. Den har tidvis gitt meg et helvete, men den har samtidig gjort meg sterk

"

Jeg tør pr i dag påstå at jeg er bedre rustet til å tåle en trøkk enn jeg ville vært uten mine dyrekjøpte, bipolare erfaringer. Samtidig har jeg andre ikke-bipolare kvaliteter og erfaringer som har formet meg, og gjort meg sterk,svak, ydmyk, sta og alt hva jeg ellers måtte være. «Hva har jeg og hva er jeg?», tenkte jeg. Jeg er forelder, og jeg har foreldre. Jeg er arbeidstaker, men jeg har kolleger. Jeg er flink til ting, men jeg har feiltrinn. Av og til er jeg forkjølet, men det hender også at jeg har influensa. Betyr det at influensaen er en mindre del av meg enn forkjølelsen?  Eller skyldes det rett og slett språklige tilfeldigheter? Hvis jeg blir forkjølet i England, sier jeg at «I have a cold». Vil det si at forkjølelsen definerer hvem jeg er i Norge, men ikke i utlandet?
 På min surfetur gjennom interweben oppdager jeg at noen rent ut blir fornærmet om folk sier de «er bipolare». Oi, tenker jeg, og syns litt synd på alle stakkarene som kjeftes huden full for sin utilsiktede språklige salattråkking. «En skal ikke gi navn på andres vegne», sa en klok mann en gang. Han snakket om noe helt annet enn bipolaritet, men jeg tenker det kan være overførbart. For man er hva man er,og man har hva man har, og heldigvis er det opp til hver enkelt å bestemme hva de er og hva de har. Du har kanskje bipolar, og det skal jeg respektere. Jeg kommer ikke til å si at du er bipolar, hvis ikke jeg kommer i skade for å glemme meg, da. Og i så fall håper jeg du tilgir meg. For du skjønner, jeg er bipolar, jeg. Akkurat som jeg er en forkjølet arbeidstaker som går hjem og er forelder. Og jaggu meg så er jeg ikke samboer i samme slengen. Og TV-slave. Og sjokoholiker. Og littegranne flink til å lagemiddag – selv om jeg ikke har talenter i gourmetklassen. Lidelsen min definerer meg ikke, men den er en del av meg, sammen med alle de andre ingrediensene i min lapskaus av en personlighet. Dette er en mestringsblogg, og det å reflektere over sine «er» og «har», og lære å ikke bli lei seg over hva andre sier at man «er» eller «har», er også en ingrediens i den store salatbollen av mestringsteknikker (okay, nå nærmer det seg lunsj, men dette er siste matmetaforen – jeg lover!). Det fins mye uvitenhet om bipolaritet, og vi har mange kamper å kjempe. Selv bryr jeg meg mer når folk sårer oss med vilje, enn når de uforvarende kaller oss noe «feil». Men dette er det meg, og min mestringsfølelse som sier. Du og din mestringsfølelse sier gjerne noe helt annet. Og det må jeg respektere.

Selv om jeg er bipolar. :-)

Developed by Aplia - Powered by eZ PublishPersonvern

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.