Bipolare lidelser – en individuell sykdom!

Det er mange forestillinger og vrangforestillinger om bipolar lidelse.

Denne diagnosen har noe skremmende og en mystisk over seg. Det er selvfølgelig noe ekstremt over å ha en sårbarhet som gjør at en kan nå de høyeste rosa topper og føle seg som kongen av verden og også synke ned i de svarteste dalbunner. Mange ser nok på personer med denne sykdommen som veldig avvikende og syke, noe de nødvendigvis ikke er. Sykdommen er individuell og mange kan mestre sykdommen og leve gode liv med den.

Jeg ønsker å fortelle litt om hvordan sykdommen har vært for meg og kanskje nyansere bildet litt og kanskje bidra til en bedre forståelse. Jeg har bipolar lidelse type 1, det vil si at jeg har hatt både mani og depresjon. Dette er en alvorlig variant av sykdommen, men jeg er nok likevel ikke så hardt rammet siden jeg har hatt få episoder med sykdom og jeg har hatt lange perioder helt uten symptomer.  Jeg har to ganger i livet vært så psykisk syk at jeg ikke har klart å ta vare på meg selv. Jeg har blitt tvangsinnlagt på psykiatrisk sykehus og har ved begge disse sykdomsepisodene mistet virkelighetsoppfatningen og blitt psykotisk. 

Den første gangen jeg ble syk var jeg bare 15 år. Jeg skjønte ikke hva som skjedde med meg. Jeg hadde ikke hørt noe særlig om psykiske lidelser før, det eneste jeg hadde hørt om var spiseforstyrrelser. Jeg trakk meg tilbake, tenkte mye negativt om meg selv, tvilte på alt og mistet etter hvert kontakt med virkeligheten. På den tida var det ikke slik åpenhet om psykisk sykdom som det er i dag og min mor fikk forslag om at hun skulle si at jeg var innlagt for noe annet enn jeg var. Men hun valgte i samråd med meg å si det som det var og det gjorde at vi fikk god støtte og hjelp fra både venner, skole og helsevesenet. 
Det viste seg etter hvert at jeg hadde en bipolar lidelse for etter depresjonen svingte det andre veien. Jeg stod plutselig og leste opp selvskrevne dikt, fikk meg nye bekjentskaper og pratet som en foss.. Det tok aldri helt av, men det var nok noe mer og noe annet enn en ungdom i utvikling. 
Jeg var skoleflink, men lat og litt i opprør og kom meg gjennom ungdomsskolen og videregående. 

Jeg beholdt mine venner fra grunnskolen, men fikk vel knapt 2 venner på videregående – som var på et annet sted enn der jeg vokste opp. Jeg ble nok sett på som en særing og var det delvis også. Så startet jeg på høgskole og der stortrivdes jeg, spesielt med det faglige. Jeg fikk svært gode resultater på avsluttende eksamen i første klasse og det gikk meg dessverre litt til hodet. Kravene jeg stilte meg da jeg skulle skrive neste oppgave var nemlig skyhøye og dette førte nok delvis til min neste sykdomsepisode. Da jeg ble hentet på hybelen av min mor og hennes venninne så hadde jeg artikler og bøker utover hele golvet og jeg hadde sittet oppe og skrevet om natta som en gal professor. Jeg hadde tatt oppgaven veldig seriøst og hadde intervjuet folk i hovedstaden og hadde masse interessant fagstoff, men det ble et surr av dårlig planlegging, skippertaksarbeid og lite nattesøvn og poff var jeg manisk og psykotisk. 
Familien prøvde først å håndtere min sykdom hjemme, men det viste seg å være håpløst, og de gjorde det rette ved å kontakte fastlegen min som kom hjem til oss og gjorde en vurdering. Ikke lenge etterpå var jeg hentet av ambulanse og innlagt på psykiatrisk sykehus. En lettelse for familien og et riktig valg. Jeg var innlagt en tid på akuttavdeling. Det var kjedelig der og jeg ble lei meg da det ble anbefalt overgang til åpen avdeling etterpå. Men det var nok veldig fornuftig, for da kom jeg meg veldig. Jeg fullførte studiene, men ble litt forsinket. Etter dette kom jeg i jobb og fungerte normalt i mange år. Jeg aksepterte at jeg hadde bipolar lidelse fullt ut etter at jeg hadde denne episoden.

Det skulle gå mange år før jeg fikk noen symptomer igjen. Jeg var i et godt forhold og ble gravid. Barnet ble født, jeg mistet masse blod under fødselen og ble i ganske dårlig forfatning av dette. I tillegg var ungen sulten og jeg fikk ikke til helt dette med amming, noe jeg hadde sett for meg ikke skulle være så vanskelig og dette var noe jeg var opptatt av. Jeg syns jeg fikk symptomer fra både angst, depresjon og hypomani i en salig blanding med dyp fortvilelse over å ikke få til å være mor. Jeg ble livredd. Jeg ba om hjelp for dette på sykehuset, fikk snakket med en psykiater og hun sørget for at jeg fikk medisiner og faren til barnet fikk overta min permisjon en måneds tid. Pappaen til barnet sørget for både meg og ungen inntil jeg var ordentlig på beina igjen. Jeg fikk ingen langvarig eller alvorlig sykdomsepisode av dette, men det kunne gått riktig ille med både meg og barnet om jeg hadde vært alene og ikke hadde bedt om hjelp.

Jeg har kommet til meg selv igjen etter disse episodene og har etter disse episodene gjenopptatt et normalt liv. Et liv med familie, venner, utdanning og jobb. 
Mange vil nok tenke at når man blir manisk og psykotisk så er man splitter pine gal? Man blir vel sett på som arbeidsufør, utstøtt av samfunnet folk antar at en ser merkelig ut? Det kan jo stemme for noen, litt ettersom hvor dømmende øyet som ser er.
For min del så syns jeg at jeg ser helt vanlig ut, egentlig ganske velstelt og pen! Jeg har full jobb, gode venner, familie som jeg bryr meg om og som bryr seg om meg, jeg har vært samboer i 10 år og har et barn. Jeg har hus, bil, ordnet økonomi og ja, jeg er ikke så verst som mor heller! Og jobben min skjøtter jeg bra i tillegg til at jeg omtrent ikke har sykefravær. 

Noen ganger når det har falt seg naturlig har jeg fortalt folk at jeg har bipolar lidelse eller at jeg har vært igjennom slike episoder med alvorlig sykdom og jeg opplever da at folk nesten ikke tror meg! For jeg virker jo så frisk! - Ja, jeg er det! Jeg er ikke emosjonelt ustabil, jeg lager ikke noe drama rundt meg med konflikter og tull. Jeg velger mine kamper med omhu. Sykdommen har nok lært meg å sette pris på å ha en god psykisk helse og jeg prøver å leve slik at jeg er i noenlunde balanse. Jeg tar rett og slett litt vare på meg selv. Dette har vært spesielt viktig for meg etter at jeg ble mor.
For meg innebærer denne sykdommen at jeg har en sårbarhet som gjør at jeg er litt mer obs på mine egne reaksjoner. Jeg kan for eksempel bli litt nervøs om jeg ikke får sove en natt og dersom jeg merker at jeg får litt for mange ideer og baller i lufta. Det skjer i blant. Jeg tror jeg har mest anlegg for å bli hypoman og manisk, har ikke så lett for å tenke negativt og har ikke tungsinn. Kanskje er det noe ved dette som gjør at folk ikke tror meg når jeg sier jeg har en psykisk lidelse? Jeg virker jo å ha det veldig bra og å ha kontroll på livet, og det stemmer jo faktisk også med min opplevelse.
Imidlertid kan jeg ofte føle meg litt lat og initiativløs. Men er det nødvendigvis depressivt? Kanskje er det slik jeg bare er? Hva er sykdommen og hva er personligheten? Det er ikke så godt å si, alltid. Hva som er normale følelser, tanker og atferd og hva som en kan se på som symptomer er absolutt diskutabelt. Hva man kan akseptere i familien og på arbeidsplassen kan jo variere og leger vil jo også kunne være uenige dersom en person ikke er åpenbart syk.

Jeg har også kjent på at jeg kan ha en del trekk som kan ligne på ADHD uten at jeg har fått den diagnosen. Jeg har lest en del om det og det kan for en del være likheter i sterke og svake sider i hjernen hos bipolare og folk med ADHD. Symptomene kan også ligne, i tillegg er det en del som har begge diagnosene. Jeg har et litt barnslig sinn og væremåte som voksen, noen ganger slik at andre reagerer på det. Jeg må noen ganger bare leve det litt ut, for det bobler litt innvendig. Kanskje er jeg litt oppstemt hele tida, altså har en hypoman personlighet? Eller kanskje er jeg bare lykkelig og i godt humør?! Jeg var på Ikea i dag og der er det slike traller som en laster møbler på og jeg bare MÅ ta i litt fart og rase bortover på dem stående, som om de var kjempeskateboard.  
Samtidig som jeg kan være litt barnslig, så ble jeg tidlig klok av sykdommen, jeg følte meg nok litt annerledes enn andre jevnaldrende da jeg i en alder av 15 fikk min første sykdomsepisode. Dette er nok ikke så uvanlig, og kanskje greit å vite for unge som får diagnosen. For min del så fungerte jeg nok bedre i vennskap med jevnaldrende når vi ble i 20-åra og oppover og jeg har gradvis akseptert meg selv og fått mer innpass sosialt med alderen. 
Det som jeg vil si med min historie er at sykdommen er individuell og mange kan lære å leve greit med den. Å leve et ganske godt liv kan være oppnåelig for de fleste, gitt at folk får og oppsøker nødvendig støtte og hjelp. For min del har sykdommen gitt meg mer perspektiv på livet og innsikt. Jeg er overbevist om at i mange tilfeller går denne diagnosen hånd i hånd med gode ressurser. Jeg har sett det hos meg selv og jeg har sett det hos andre med diagnosen. Jeg har det såpass bra at jeg kan si at jeg plages ikke av at jeg har diagnosen. Jeg skammer meg heller ikke.

Se alle aktiviteter her.

13
18.00-20.00 13. november 2018

Batteriet, Fredensborgveien 24 A, 2. etg.

14
18.30-19.30 14. november 2018

Sted: Batteriet, Schultz gate 8

21
18.00-20.00 21. november 2018

Batteriet, Jordbruksveien 46, 8008 Bodø

26
18.00-20.00 26. november 2018

Lie bydelshus, Cappelens gt. 8, 3717 Skien

26
18.00-20.00 26. november 2018

Sted: Villa Utsikten, Storgt. 9, Lillehammer

27
18.00-20.00 27. november 2018

Batteriet, Fredensborgveien 24 A, 2. etg.

28
18.30-20.30 28. november 2018

Batteriet, Schultz gate 8

29
19.00-21.00 29. november 2018

Batteriet i Bergen, Kong Oscars gt. 62

Developed by Aplia - Powered by eZ PublishPersonvern

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.