Åpenhet

Dei siste åra har eg vore offentlig åpen om min bipolare lidelse. Eg har snakka høgt om viktigheten av åpenhet, starta bloggen, holdt foredrag og blitt styremedlem i Bipolarforeningen.

Eg føler eg til tider har pumpa ørene til mine venner og familie fulle om bipolar lidelse, angst, livet og psykisk helse.

Det er ein del av kvardagen min, og for meg føles det nå heilt naturlig å være så åpen om psykisk helse.

Sånn som livet er nå så kunne eg ikkje forestilt meg korleis det skulle være om eg ikkje var åpen.

Så av og til får eg meg et par aha opplevelser, som når eg blir stilt spørsmål om eg alltid har vært så åpen?

Og etter å ha tenkt meg litt om så blir faktisk svaret nei.

"

Når eg fikk diagnosen blei familie og nærmeste venner informert, men eg brukte lang tid på å forsone meg med at eg hadde bipolar lidelse , og eg syns i perioder det var flaut å snakke om.

"

Eg husker veldig godt første gangen eg såg noko på facebook om bipolar lidelse.

For meg, den gangen, var det et veldig stort steg å trykke på den lille liker knappen.

Då ville andre mennesker sjå mitt navn i sammenheng med ordet bipolar. Eg hadde mange rare forestillinger i hovudet om kva som kunne skje når eg trykka på den liker knappen.

Men så skjedde det ingenting, det var ingen som ringte og lurte på om eg var blitt gal, ingen som sletta meg som venn, det skjedde faktisk ingenting.

Sakte men sikkert jobba eg meg framover til der eg er idag.

Eit av dei største skritta eg har tatt var for ca 3 år siden. Då hadde eg vore ganske dårlig en periode , og det enda i ein innleggelse. Etter nokre veker var eg heime igjen, mykje bedre og med ett positivt syn på livet.

Det eg ganske raskt la merke til var at fleire rundt meg ikkje visste korleis dei skulle forholde seg til meg.

Når eg fikk spørsmål om korleis helsa var, så var det med litt mildere stemme og gjerne med hodet på skakke :-)

Alt i beste meining, men for meg, som fortsatt var den samme , så blei det litt merkelig og nesten komisk.

Det gjorde at eg fekk en trang til å forklare at eg fortsatt var meg, at eg ikkje er laga av porselen, at eg ikkje var farlig , og heller ikkje smittsom :-)

Etter mykje tankevirksomhet og mange runder med meg sjøl så la eg ut ett lengre innlegg på facebook , der eg fortalte at eg hadde bipolar lidelse og at eg hadde vært innlagt på psykiatrisk.

Responsen som kom fikk meg til å innsjå at vi trengte å væra meir åpen om psykisk helse.

Alle ville mitt beste, men dei visste bare ikkje korleis dei skulle vise det.

Etter det innlegget var på en måte katta utav sekken , og eg fant raskt ut at det å være så åpen var ein stor lettelse for meg.

Det har blitt min måte å få bruke sjukdommen min til noko positivt.

Å være åpen handler ikkje nødvendigvis om å blåse det ut på facebook, i lokalaviser eller andre medier.

Det handler like mykje om å tørre å være åpen mot seg sjøl, til sine aller nærmeste, og kanskje det å være åpen for behandling.

Men når nokon vel å væra åpen om psykiske lidelser så bør det væra uten å være redd for å miste jobb, venner, nettverk, og uten å være redd for at en skal bli sett ned på.

For meg så handler det om det, alle treng ikkje fortelle alt til alle, men om ein vel å gjere det så skal det være rom for det.

Vil du lese mer av Tonje sine tekster trykk her

Developed by Aplia - Powered by eZ PublishPersonvern

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.