Bedre sammen

Åpenhet er viktig. Det vet vi. Det er viktig å snakke om psykiske lidelser, og det er viktig med gjensidig tillitt og aksept. 

Men hvorfor er det så vanskelig å fortelle andre hvordan du har det, og hvorfor er det så vanskelig å spørre deg hvordan du har det? «Jøssenavn...åja...hmmm...er det ikke Bipolar lidelse seriemordere har, og har du noen gang prøvd å ta livet ditt, litt sånn som Robin Williams? Ække det jævlig egoistisk i grunn?». Ja, dette er en grunn til å la være å åpne seg til enkelte folk. «Vet du hva? Jeg syns det alltid har vært noe udefinerbart ved deg. Godt vi fikk rødda opp i det" - Enda en grunn til å ikke åpne seg for slike personer.

"

 Det hjelper å tenke at det er folk der ute som bryr seg om deg, ikke bare folk som må mate nysgjerrigheten sin på bekostning av deg.

"

Flere ganger har jeg skammet meg over å ha bipolar lidelse, og brukt mye tid på å finne det rette å si. Det ble så viktig for meg å vise andre at jeg fortsatt var den samme Janna som før, og slett ingen seriemorder eller en eller annen kjendis med samme diagnose. Jeg har sagt det til en del venner, familiemedlemmer, arbeidsgivere, og folk jeg har følt at fortjente en forklaring på hvorfor jeg har oppført meg som jeg har gjort. I noen situasjoner har jeg sagt det fordi jeg ble presset til det; «Janna, hvis ikke du forteller det, gjør jeg det. De fortjener å vite det». Saklig å si i grunn. Skulle ønske jeg hadde baller nok til å stå i det med selvtillitt.

Det var like vanskelig hver gang. Hvordan kan jeg fortelle dette uten å bli en del av en statistikk eller score topp 10 på sykdomssymptomer funnet ved enkle googlesøk?

Vennene mine ble vel egentlig ikke så overrasket som jeg trodde de skulle bli. Det kom egentlig ikke så mange reaksjoner annet enn at de ønsker meg alt godt. De er glad i meg uansett. Dessuten har flere av de egne utfordringer, og det er lettere å dele erfaringer med hverandre. Tenk at man er så fokusert på seg selv at man glemmer at andre har det skikkelig vanskelig. Jeg vet at de setter pris på å få vite at hvis jeg ikke svarer i perioder, eller bryter avtaler, så er det ikke for å være arrogant. Da har jeg en dårlig periode. Og det er det rom for.

Familie var en utfordring fordi de er mange. Hvor langt ut i slekta skal man sende telegrammet, liksom? Dessuten var jeg redd for å tråkke noen på tærne, da visstnok 67% av folk med bipolar lidelse, har en eller flere nære familiemedlemmer med samme diagnose. Det setter jo i gang litt hodebry, kan du si. Hvem starta detta sirkuset tro?Jeg har vært heldig med familien min. De ser humor i det meste. Og av og til blir ting så tragisk å snakke om at man bare må flire. Det er en fin måte å møtes på, synes jeg. Men er glad for at det endelig gikk an å fortelle om oppveksten min på en ny måte, og bli hørt.

Jeg angrer som en hund for å ha åpna meg for arbeidsgiver. Etter den første sykemeldingen var jeg overbevist om at det var trygt å åpne seg, slik at jobben hadde mulighet til å tilrettelegge for det beste for meg og bedriften. Jeg hadde stått på som en helt for å nå dit jeg hadde kommet, med lederstilling og det hele. I etterkant ser jeg hva jeg hadde kunnet gjøre anderledes. Jeg valgte å fortelle det da jeg var i en ekstremt tung periode. I etterkant skulle jeg ønske at jeg kunne posjonert informasjonen noe mer kontrollert, og kanskje spart litt på kruttet. I stedet ble jeg altfor personlig der jeg satt og gråt og så ut som noe katta hadde dratt inn. Jeg forventa at de skulle hjelpe meg og gi meg et klapp på skulderen. Det endte med at karrieren min var over. Det positive ved det hele var at det ble et fantastisk samarbeid mellom meg, tillitsvalgt og verneombud. Uten de hadde jeg aldri visst om alle rettighetene mine. En skal jaggu ikke finne seg i å bli presset ut av arbeidsgiver. Aldri.
En av de viktigste tingene jeg har gjort i mitt liv, var å konfrontere meg selv med alle de jeg har såra oppgjennom, basert på at jeg var manisk, deprimert, aggressiv og livredd. Det har vært tøft å møte den personen jeg var. Disse personene møtte meg med en enorm forståelse og takknemlighet for forklaringene mine. Det hele var både overraskende og fint. Ikke slik jeg hadde sett det for meg, da jeg forventet det verste. Det var godtvondt å høre hvordan de opplevde alt.

I dag føler jeg meg mye tryggere. Jeg har fått øvd inn et standard svar i tilfelle noen spør. Et eksempel er da folk spør; «hva jobber du med da?». Før ville jeg svart; «eehhhh... jeg har bipolar lidelse skjønner du, og er sjukemeldt. Men jeg skal snart begynne å jobbe igjen da. Snart liksom». Noe så dumt å si. Nå svarer jeg; «jeg er hjemmeværende». Enkelt og greit. Jeg føler ikke at jeg må unnskylde meg hele tiden. Hvertfall ikke i smalltalk og sosiale sammenhenger med alkohol. Mange nye folk jeg møter tror de har rett til å spørre om kleine ting, eller informerer i centimeter og diameter hvor stor penis de har. Da er jeg rimelig selvsikker på at det ikke er bare jeg som har psykiske problemer.

Det er også lett å bli altfor opptatt av seg selv, og glemme at ikke alt syntes på utsiden, eller at du forventer for mye av folk. Det er ikke alltid at folk vil deg noe vondt eller såre deg. Det kan være vanskelig å spørre og vanskelig å vite hva man skal si. Det er bra at folk spør klønete spørsmål, for da åpner det hvertfall for dialog og prat om vanskelige ting, som ikke trenger å være så vanskelig. Og en ypperlig sjanse til å spre både erfaringer og kunnskap.

Tenk så fint at jeg kan fortelle om meg selv til en person, og den personen kan fortelle dette videre eller stå opp for meg i fremtiden. Det er ganske kult når det funker.

 Les mer av Jannas tekster her

Developed by Aplia - Powered by eZ PublishPersonvern

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.