Bipolar lidelse, - bipolare spektrumlidelser (stemningslidelser)

Depresjon

Vanligvis kreves en varighet på minst to uker. En skiller mellom alvorlige, moderate og milde depresjoner. En egen tilstand kalles dystymi og er karakterisert ved et mer kronisk forløp over flere år.

Hovedsymptomene er depresjonsfølelse, tap av interesser og lyst, og redusert energi/økt trettbarhet.

Andre symptomer kan være skyldfølelse eller dårlig samvittighet, mindreverdighetstanker eller nedsatt selvtillit, selvmordstanker , konsentrasjonsvansker, psykomotoriske forstyrrelser (rastløshet, uro, oppspilthet eller hemning), søvnforstyrrelser, nedsatt appetitt eller vekttap.

Depresjonene er noe annerledes

Depresjoner innenfor bipolar spektrum har mange fellesstrekk med depresjon. I forhold til ”vanlige” depresjoner er imidlertid ofte følelsen av manglende emosjonell reaktivitet (særlig glede) markert, man er mer irritabel og opplever større grad av tretthet, har lavt aktivitetsnivå, isolerer seg mer, fungerer bedre om kvelden enn om morgenen og våkner tidlig selv om man er trett og ikke orker å stå opp.

Mani og hypomani (bipolar lidelse)

Mani eller hypomani forekommer ved de fleste undertypene av bipolar lidelse og er depresjonens motsatte ytterlighet. I mest uttalt form (mani) er personen påfallende energisk og snakkesalig, mangler hemninger og kritisk sans, kjenner lite søvnbehov, har voldsomme ambisjoner og planer og en følelse av å beherske verden. Hemningsløs pengeforbruk (overdreven gavmildhet, risikable forretninger), seksuell løssluppenhet og upassende sosial atferd er vanlig. Noen kan bli svært aggressive når man prøver å bremse deres aktivitet. Ved mer alvorlige former for mani kan pasienten miste kontakten med virkeligheten slik at overdrevne ambisjoner og selvfølelse utvikler seg til vrangforestillinger og irritabilitet og mistenksomhet blir til forfølgelsesideer. Når manien er så uttalt at det er forbundet med klar funksjonssvikt og eventuelt behov for sykehusinnleggelse ses dette som bipolar lidelse type I (manisk-depressiv lidelse).

Hypomani ved bipolar lidelse er vanskeligere å diagnostisere da det som regel ikke er sikker funksjonssvikt og personen snarere fremstår som spesielt velfungerende og som en ener. I hypomane faser kan man være mer kreativ, humoristisk og engasjert, trenger mindre søvn, har økt arbeidskapasitet, økt pengeforbruk og er lettere seksuelt antennelig, tar flere sjanser i det daglige, setter i gang mange nye prosjekter, er mer utålmodig, tenker raskere, er mindre sky/hemmet, er mer sosial. Hyperaktivitet kan være mer fremtredende enn å føle seg spesielt oppstemt.

Bipolar lidelse hvor man i løpet av livet har hatt minst en slik episode med lett oppstemthet (overskuddsepisode) er den mest vanlige formen, 3-4 prosent av befolkningen har vist seg å ha denne lidelsen som betegnes bipolar lidelse type II.

Ofte beskriver pasientene med bipolar lidelse (type I og II) at de opplevde sine første depressive symptomer i tenårene og frem til ca. 25 års alder. Vanligvis kommer de oppstemte fasene / overskuddsepisodene (hypomaniene) noen år senere.

Sykdomsbildet varierer fra person til person, for eksempel hvorvidt man svinger mellom depresjon og mani/hypomani eller har mest depresjoner, varighet av episodene og hvorvidt man har normale perioder innimellom. Hyppigheten og varigheten av svingningene kan variere betydelig, fra kanskje en episode med års mellomrom til mange episoder hvert år. De fleste pasientene sliter mest med depresjonene som vanligvis varer fra uker til måneder, de oppstemte fasene er vanligvis betydelig kortere (fra noen dager opp til noen uker). Det kan og forekomme blandede symptomer hvor man kan føle seg både oppstemt og deprimert på en gang. Daglige svingninger er det mange innen fagfeltet som mener bør beskrives som bipolar lidelse og ikke ustabil personelighetsforstyrrelse slik det ofte gjøres, en god respons på stemningsstabiliserende medikamenter kan være en indikasjon på at det er en bipolar spektrumlidelse.

Flere typer bipolar lidelse

Basert på forskning har man funnet ulike former for bipolar lidelse:

1. Bipolar type I, også kalt manisk-depressiv sinnslidelse. Maniske episoder og dype depresjoner.

2. Bipolar type II: depresjoner skaper flest problemer, hypomane perioder oppdages som regel ikke

3. Bipolar type III: personer som reagerer med hypomani på legemidler eller som har typiske bipolare lidelser i familien, og som selv har depresjoner med somatiske (melankolske) symptomer

4. Bipolar type IV: personer som fremstår kontinuerlig hypomane (kreative, dynamiske, impulsive, svært arbeidssomme) før de omkring 45-55 års alder går i stå eller blir ”utbrent”.

Tilbakevendende depressiv lidelse innen det bipolare spektrum

Denne tilstanden er veldig lik bipolar lidelse type II, disse pasientene har imidlertid ikke opplevd oppstemte / hypomane faser. De har vanligvis ikke hatt effekt av antidepressiva og har ofte bivirkninger av disse medikamentene som man ikke ser hos andre pasienter med depresjoner. Mange av pasientene kan vise seg senere å være bipolar, men de har ved undersøkelsen ikke hatt sin første hypomane / oppstemte fase enda. Vanligvis ser man de hypomane / oppstemte symptomene noen år senere.

Behandling / Prognose

I behandlingen av bipolar lidelse og tilbakevendende depresjon innen det bipolare spektrum vil det som regel alltid være behov for stemningsstabiliserende medikasjon. Det finnes en rekke preparater å velge i, ofte må man kombinere flere preparater for å få ønsket stabilitet. Tillegg av stoffskiftemedisin kan ofte også være aktuelt.

Hvilke medikamenter spesialisten velger å tilby i behandlingen av bipolar lidelse avhenger av flere faktorer; Om det er mest oppstemte symptomer eller mest depressive symptomer, respons på andre medikamenter tidligere og generell følsomhet i forhold til medikamenter.

Bivirkningsprofilene til de forskjellige preparatene er ofte svært forskjellige. For i størst mulig grad å unngå uønskede bivirkninger må man gå langsomt opp i dose til ønsket måldose. Ved alvorlige tilstander kan man bli nødt til å gå hurtigere frem med doseringen. Riktig dosering vil man kunne kontrollere gjennom blodprøver. Det er og forskjell fra preparat til preparat hvor raskt man kan forvente effekt. Svært alvorlige tilstander vil man kunne dosere raskere opp, men da med en større risiko for bivirkninger.

Prognosen for pasientene med bipolar lidelse og tilbakevendende depresjoner innen det bipolare spektrum må man med riktig behandling anse som meget god. Initialt ved behandlingsstart kan man ofte se at de depressive fasene ikke lenger er så alvorlige og at det kan gå lengre tid mellom hver episode. De fleste vil ha mest nytte av behandlingen og oppnå den beste prognosen hvis de samtidig går regelmessig i terapi (samtalebehandling).

Kilde: www.ressursklinikken.no , www.nhi.no